Stråler fra en sol tegner trær i vind på veggen,
rør dem, og de blekner bort.
Ennå kan du høre
blodet banke i ditt øre.
Hjertet slår så rart og fort.
Bare dette brevet:
At du har nektet ham å leve,
og at han vil ha det unnagjort.

Skyggen i din seng trekker hurtig hånden til seg,
men avstanden er litt for kort.
Han som tente flammen
tok seg kaldt og kraftig sammen
og gikk og fikk det unnagjort.

Han sa han alltid dra fra dem han ble for glad i.
Han sa han alltid lengtet etter noe nytt.
Han kunne le, han kunne gråte,
men han viste aldri når han var seg selv.
Og så: Far vel.

Stillheten er stygg. Du lytter etter skritt i trappen
eller knirking fra din port.
Om du kunne skrike,
som da du var liten pike
når du hadde gått deg bon!
Men han har bare fått deg,
og du har bare falt og slått deg.
Dermed er det unnagjort.

Han sa hver bolig ble en borg med lite lys i.
Han sa at frihet var en uke i hver by.
Du så ham gi, du så ham kreve,
og du ga deg selv og alt han viJle ha
og lot ham dra.

Sorgen skaper sang - som de glade gjerne synger
for å jage sorgen bort.
Selv den minste krise
blir en linje til en vise.
Alt må skje så varmt og fort.
Og nå er sangen ferdig.
Den er pikens skjebne verdig.
Han har kalt den:
Unnagjort.