Det e et kall, det har de fått,
så de klarer allslags dager godt.
De tåler svik og slit og spott,
for å få vere to.

Om bare mor er god for far,
eller om han bare gir og hon bare tar,
i hvert fall vet de ka de har,
så lenge de er to.

SLIK HOLDER DE SEG FAST,
OG NESTEN ALLE STIER RENE.
SLIK STÅR DE LAST OG BRAST.
SLIK SLIPPER DE Å DØ
ALENE

De tviholder på fortiden,
då han va tøff og hon va pen,
og de tar en slager om igjen:
Den om å vere to.

Så tenker de på tiden som
no fører de mot alderdom,
men de håper det går bedre om
no bare de er to.

SLIK HOLDER DE SEG FAST,
OG NESTEN ALLE STIER RENE.
SLIK STÅR DE LAST OG BRAST.
SLIK SLIPPER DE Å DØ
ALENE.